Helena Edlund Tanker før søndagen #133

Document.no

Det vi venter på kommer ikke alltid til oss i den form og innpakning vi forventer. Og det gjelder også Gud. Du og jeg venter kanskje på å få et sikkert svar fra Gud, for at han skal bevise seg på akkurat den måten vi har forestilt oss. Så vi ser bare etter det – og savner alt annet. Selv de gangene Gud svarer oss og viser seg for oss, men på en måte vi ikke har forestilt oss. På «feil» måte. Akkurat som da Gud viste seg for Simeon og Hanna i det lille barnet. Og når det skjer, slipper Symeon og Hanna all tvil, alle krav om forklaringer, alle kritiske spørsmål de kunne ha stilt. De ser – og de takker Gud for at de har fått møte ham, møte Messias. I det lille barnet. Velkommen til å lytte til våre tanker før søndagen! Kyndelsmesse/Kyndelsmäss Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. For det står skrevet i Herrens lov: Alt førstefødt av hankjønn skal være viet Herren. De skulle også bringe det offer som Herrens lov foreskriver: et par turtelduer eller to dueunger. I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Den Hellige Ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede. Nå kom han til templet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikk var etter loven, tok Simeon barnet i sine armer, priste Gud og sa: Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel. Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.» Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år og hadde siden levd som enke, til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri templet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. Nå kom også hun fram og lovpriste Gud; og hun talte om barnet til alle som ventet på frelse for Jerusalem. Da de hadde gjort alt det som var bestemt i Herrens lov, vendte de tilbake til Galilea, til hjembyen Nasaret. Og gutten vokste og ble sterk, fylt av visdom, og Guds nåde var over ham. Lukas 2, 22-40